Web og webdesign
"Four score and seven years ago ..." slik starter The Gettysburgh Address fra 1863. Nei, det er ikke 87 år siden internet så dagens lys: en "Redmond Address" ville begynne slik: "One score and a single year ago our digital fathers brought forth on these continents a new nation, conceived in liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal."
Hvem skulle holdt en slik tale? Tim Berners-Lee? Han har vel neppe tid, så jeg får eventuelt gjøre det selv. Jeg har vært med nettet så lenge det har vært alminnelig tilgjengelig. I 1993 ble det tidligere Arpanet åpnet for publikum og kommersielle interesser, og dermed startet en verdensbrann. Det som opprinnelig var ment som et redskap for globalt samarbeid, mellommenneskelig forståelse og en selvfornyende kilde til kunnskap og innsikt, ble uhyre raskt til verdens største søplebøtte. I dag er det en arena for alle tenkelige menneskelige skyggesider, en hovedscene for ekshibisjonisten i oss alle, en dynge av påtvunget markedsføring for idiotiske produkter og tjenester, samt hovedansvarlig for at 99% av menneskeheten bruker størsteparten av sin våkne tid til fullstendig unyttig fikling med dingser og systemer mens 1% ler hele veien til banken.
Der er en krig der ute, og den blir bare verre og verre. Det er en krig om markeder, om oppmerksomhet, om klikk, om makt og dermed om penger. Målrettede bytes har større verdi enn gull og olje. All råttenskap i dataindustri og teknologi tas i bruk som våpen. Ett konsern har utmerket seg spesielt negativt ved sin obstruksjon av standarder, planlagte inkompabilitet, planmessige sabotasje og oppkjøp av konkurrenter: derav begrepet "The Redmond Address".
Noen har lært av dem, og tatt i bruk tilsvarende midler. Et verdensomspennende "sosialt" plaprenettverk har gått banan, og låser milliarder til skjermen hver dag. En opprinnelig søkemotor har blåst seg opp til å diktere all verdens nettbrukere, med ambisjoner om å samle all trafikk i egen nettsky. Med tanke på hvor flyktig nettskyen egentlig er, og hvor enkel den er å tappe for de med skumle hensikter, burde man skyte rygg bare ved tanken. Men folk vil ha brød og sirkus, og gir blanke blaffen. Om de i det hele tatt forstår noe som helst. Og i alle kriker og kroker av internet spirer det aspiranter med tilsvarende ambisjoner. Ambisjoner om på tjene formuer på produkter uten substans og nytteverdi.
Min web
Da internett ble globalisert, satt jeg på en Mac langt ute i Sahara, som trykkerisjef for en egyptisk bedrift. Jeg satt på et 28K modem, og en linje som må ha vært lagt laus i sanden gjennom flere mil, foruten tvunnet rundt krøtterhorn og kaktus. Jeg hadde ingen dypere forståelse av hva dette egentlig var; jeg trodde vel at en eller annen programvare måtte stå bak produksjonen, og jeg har aldri vært spesielt interessert i programmering.
En sen nattetime satt jeg og ventet på at trykkerne skulle stille inn en ny produksjon for godkjenning. Jeg fiklet med en CD inneholdende ny programvare, og klarte å klumsekopiere en fil "readme.html" til desktoppen. Jeg grafset tak i den med markøren, og på vei til Trash glapp musefaen over ikonet til MacWrite ... tablå! Dermed var markup oppdaget, og jeg fant fort ut hvordan man kunne sette sammen nettsider grafisk.
Flere år senere kom jeg i kontakt nettopp med mannen bak MacWrite: Paul Lutus, idet jeg ba om formell tillatelse til å oversette et par artikler fra hans nettsted arachnoid.com - jeg fortalte ham om dette; at han indirekte hadde skylden for at jeg hadde gravd meg ned i webdesign. Svaret var lakonisk "Sorry, my boy. It's the nature of being curious". Han kunne jo ikke vite at jeg var godt opp mot hans egen alder.
Når jeg ser på mine første nettsider i dag, må jeg trekke på smilebåndet. Tabeller inne i tabeller, buntet sammen av flere tabeller. Fontdeklarasjoner for hver bidige linje og kode så lang som et vondt år, og nåde den som brukte en annen nettleser enn meg selv. Best sett med oppløsning 1024x768, og spenstige, spraglete bakgrunnsbilder for å være sikker på at brukeren ikke kunne lese et kvekk.
Nåvel; man går gjerne litt i spinn når man oppdager noe nytt og spennende. Jeg var snar om å finne nytten av stilark da dét kom, skyflet tabellene ut bakdøren da blokker etterhvert ble godtatt av alle gjengse nettlesere og innså at internet var noe helt annet enn et trykt medium: man *må* rett og slett tenke annerledes. For meg som utdannet grafiker og reprotekniker fra før den digitale tidsalder var det en vond tilvenning, særlig i forhold til skrifter.
I dag holder jeg meg til HTML5, CSS3, bruker i størst mulig grad % og em i stedet for pikselstyring og forsøker å gjøre ting så enkelt som mulig av hensyn til alle de surfedingser folk bruker. Jeg har aldri vært tilhenger av unødvendig scripting, særlig ikke i forbindelse med navigering av nettsteder. Hva angår bruk av tredjeparts plug-ins er jeg innbitt motstander både av hensyn til sikkerhet og til brukere med litt lurvete utstyr og linjer.
Jeg har beholdt min grunnleggende holdning til at internet i fremste rekke skal være i opplysningens og kommunikasjonens tjeneste. Jeg hater hett og inderlig klikkprostitusjon, meningsløs linkbytting, flatpannet underholdning, dyneløfting, utilbørlig reklame for ubrukelige produkter, overdreven delingskultur ... med andre ord mesteparten av webben. Jeg er en gretten, gammel gubbe, og jeg trives med det.
Det eksisterer en mengde tidligere eller temporære og situasjonsbetingede nettsider som enten er tatt ned eller ikke har noenting å gjøre i en generell presentasjon. Disse plukkes frem etter behov ved kontakt.